Fem fine ravineturer på Kreta: Samaria, Agia Irini, Imbros, Aradena og Kato Zakros

KRETA : «Alle» har hørt om Samaria, mens få kjenner til de mange andre fjellkløftene, eller ravinene som det også kalles, på Kreta. 
Se kart nederst .

Men for all del: Samaria-ravinen er spektakulær. Det er ikke uten grunn at den er en av øyas største turistattraksjoner. 

Men det er flere andre raviner på Kreta. Dette er noen favoritter:

Samaria-ravinen

Fra Omalos 1041 moh. til Agia Roumeli ved havet. Ca 16 kilometer

Den regnes som Europas lengste ravine. For noen er den en manndomsprøve, og ved munningen kan du kjøpe T-skjorter med teksten «I survived the Samaria gorge.» Men Samaria er ingen stor utfordring for den som har gått en fjelltur eller to i Norge før. Det er selvsagt noe annet å gå i 30 varmegrader, og nedstigningen fra 1041 moh. til havnivå kan ta på knærne, og ulendt terreng kan ta på anklene. Men dette er først og fremt en fin naturopplevelse i et landskap som viser både noe av det tøffeste steinete og frodige blomstrende Kreta har å by på.

Langs hele ruten er det nå satt opp kilometersteiner som viser hvor langt du har gått. Disse viser 13 kilometer i selve ravinen. Så regnes det ytterligere tre kilometer på asfalt ned til landsbyen Agia Roumeli ved Libyahavet. Denne strekningen kan du også velge å kjøre minibuss.SAMARIA-RAVINEN: De som er tidlig på’n møter muldyrene på vei til jobb om morgenen. 

Hvis du ikke klarer å fullføre turen, er eneste måte å komme seg ut derfra igjen på, på båre eller muldyr. Siden helikopter ikke kan lande i ravinen, og det er heller ikke er fremkommelig for noe motorisert kjøretøy, er det utplassert førstehjelpsmuldyr flere steder underveis.

Ravinen åpner ved soloppgang, og det lønner seg å være tidlig ut for å unngå den sterkeste heten. Hvis du tar rutebuss eller taxi til inngangen av ravinen ved Omalos, kan du starte å gå før hordene kommer.

Alle som blir med på en busstur organisert av et charterselskap eller et lokalt selskap, må innom en kafé før de kjører helt frem til startpunktet. Det gjør at flere hundre kan starte å gå samtidig når frokosten er over.

Blir du med på en organisert busstur, må du også regne med et foredrag i bussen om at turen kan være «very, very dangerous.» Farene har med stein å gjøre: De kan rase ut fra fjellsidene, derfor er det satt opp skilt enkelte steder om at du ikke må stanse der. Stien er også til dels så steinete at det er lett å vrikke ankelen hvis du ikke ser hvor du setter foten. Så rådet er å stoppe opp når du skal ta inn over deg synet av naturen.

Halvveis i løypa ligger den fraflyttede Samaria landsby. Her er det etablert førstehjelpsstasjon. Det er vannpåfyll, toaletter, og mange villgeiter som vet å smiske til seg litt av turgåernes matpakker, selv om det står skilt om at man ikke skal mate geitene.

At Samaria-ravinen er så frodig, skyldes ikke minst elven som renner gjennom hele året. Den tørker sjelden helt ut, selv på de varmeste somrene. Flere steder underveis er det lagt opp til at turgåere kan drikke det naturlige kildevannet.

Når du går inn i ravinen – enten fra toppen eller bunnen – løser du en billett til fem euro. Denne må du vise når du går ut igjen, slik at vaktene har kontroll på at ingen blir igjen når ravinen stenger for kvelden.

Samariaravinen ligger i naturreservatet som er det eneste naturlige tilholdsstedet for Kretas nasjonaldyr, kri-kri-geiten. Det er ikke tillatt å overnatte her.

Overnatte kan du gjøre i landsbyen Agia Roumeli uten bilveiforbindelse, nede ved sjøen, hvis du ikke blir med en av fergene som går derfra hver ettermiddag. Fergene går vestover til Sougia eller østover til Chora Sfakion. Begge steder går det busser over til nordsiden av øya.

Agia Irini-ravinen

Agia Irini-ravinen

Fra Agia Irini 560 moh. til Sougia ved havet. Ca 7 kilometer

Synes du at Samaria blir i lengste laget, og vil du gå mer for deg selv, er Agia Irini et godt alternativ. Den går parallelt med Samaria litt lenger vest, men er halvparten så lang. Den ligger innenfor det samme naturreservatet, men er kanskje hakket mer frodig enn Samaria.

Da jeg gikk Agia Iriniravinen, kom jeg med buss fra landsbyen Paleochora ved kysten. Bussen skulle videre til Omalos, med turister som skulle gå Samariaravinen.

AGIA IRINI-RAVINEN: Jeg er den eneste som går av bussen her. De andre passasjerene skal videre til Samaria. 

Jeg var den eneste som gikk av der Agia Irini-ravinen starter. Må innrømme at jeg følte meg ganske alene da den hvite busen kjørte videre med alle som skulle gå Samaria-ravinen. Derfor var det så lett å begynne å snakke med mannen bak disken på kafeen ved starten av ravinen.

Han kunne like lite engelsk som jeg kunne gresk, men det endte med en samtale der han bød på både rosévin og hjemmelaget pai med ost og urter, alt fra egen produksjon et par kilometer unna.

Litt bortenfor kafeen står det lille huset hvor man skal kjøpe inngangsbilletter til ravinen. Der var det ingen. I stedet var det hengt opp en lapp der det sto «Jeg befinner meg en kilometer ned i ravinen.» Og da jeg kom dit fant jeg ut hvorfor den unge billettselgeren foretrakk å sitte akkurat der. Det var det eneste stedet i dalen med mobildekning. Hun snakket i telefonen hele tiden.

På turen gjennom ravinen traff jeg kun to andre mennesker. På veien videre til munningen så jeg mest stupbratte fjellvegger, blå himmel, rosalilla blomster, steinete stier og bratte trapper med slitte rekkverk. Etter to timers var jeg fremme ved kafeen der ravinen slutter. Der kan man velge å gå enda en time på asfalt ned til Sougia, eller bestille taxi.

Imbros-ravinen

Fra Imbros ca. 750 moh. til Komitades på havnivå, men ikke ved sjøen. Ca 8,5 kilometer.

Imbrosravinen går – i likhet med Agia Irini – parallelt med Samaria, men denne ligger på østsiden.

Den starter i Imbros landsby, som har gitt ravinen navn. Hit kan du komme med rutebuss eller med bil. Lokale turoperatører selger også guidede turer hit med egen buss.

Ravinen er tørrere og mer steinete enn Samaria. Her er det ingen elv om sommeren, så du må ha med nok vann til turen selv. Stien er også til dels ganske steinete, så det er en fordel å gå med fjellstøvler. Men likevel absolutt fremkommelig med vanlige joggesko.

Kløften starter som en ganske vid dal, men smalner mer og mer inn mot midten. På det smaleste er den 160 centimeter bred, og fjellveggene er 300 meter høye, før den vider seg ut igjen mot slutten.

Ved enden av ravinen er det et par tavernaer som også tilbyr minibuss-skyss til rutebussknutepunktet Chora Sfakion fire og en halv kilometer unna, eller tilbake til Imbros, hvis du har bil parkert der. Du kan også gå til Chora Sfakion, men det er en varm og kjedelig tur på asfalt.

Aradena-ravinen

Fra Aradena ca. 600 moh. til Marmara-stranden ved havet. Ca 7,5 kilometer

Klatre, klyve, hoppe, skli. Aradenaravinen er ingen vanlig søndagstur. Men den er morsom. Her bruker du ikke bare bena, men hele kroppen for å ta deg frem.

Og vil du ha litt ekstra spenning, kan du ta et strikkhopp fra den 138 meter høye Aradena-broen før du starter på ravinen lørdager og søndager om sommeren. Broen ligger ved den fraflyttede landsbyen som også heter Aradena. Her er det en bratt sikk-sakk-sti ned i kløften.

For å komme til Aradena kan du ta en morgenbuss eller taxi fra landsbyen Chora Sfakion. Stopp gjerne i fjellandsbyen Anopolis på veien og smak den lokale Sfakia-paien. Anopoil er også et populært utgangspunkt for fjellturer i Lefka Ori (de hvite fjellene).

Før jeg startet på selve turen slo jeg av en prat med Antonis Georgedakis som jobber i den lille kiosken ved broen.

– Dere kommer til å måtte bruke hendene. Det er litt klatring og klyving, sa han. Det var ingen overdrivelse.

Er veldig glad for at jeg møtte tre tyske fotturister da jeg klatret ned stien fra den fraflyttede Aradena landsby ned i kløften, så jeg slapp å gå denne turen alene.

For plutselig så vi ikke merkingen lenger. Plutselig var det ikke mulig å hoppe ned til neste avsats, og vi måtte bare innse at vi hadde gått feil, og prøve å finne tilbake til stien.

– I Samariaravinen kan det være en utfordring at det er så langt å gå i varmen. I denne ravinen er utfordringen å ta seg fram. Likevel er det ikke uoverkommelig. Det er bare morsomt, sa tyske Tanja, da vi endelig var framme ved Marmara-stranden, og kunne kaste oss ut i de avkjølende bølgene.

ARADENARAVINEN: Ravinen munner ut ved Marmara-stranden. Her er det også en god kafe.

Jeg er helt enig. Litt utfordrende i noen partier, men på ingen måte uoverkommelig for en som liker å klyve litt. Det er ikke nødvendig med fjellklatrerutstyr. Men fjellstøvler hadde vært en fordel. I det minste solide sko med kraftige såler.
Fra Marmara går det en liten ferge til Loutro hver ettermiddag klokken 17. Hvis du er utålmodig kan du ta taxibåt eller gå en drøy time langs kysten til Loutro. Der er det båtforbindelse med bussknutepunktet Chora Sfakion.

Kato Zakros-ravinen

Fra Ano Zakros 160 moh.til Kato Zakros ved havet. Ca 4 kilometer

Ravinen er også kjent som «De dødes dal» fordi det var her minoene begravet sine døde i grotter i de bratte fjellsidene.

Dette er en forholdsvis kort og enkel tur. Den starter med litt bratt nedstigning, men ellers går stien forholdsvis flatt langs et elveleie som et tørt om sommeren. Om vinteren er det vann i elven.

Du kan kjøre eller ta buss til Ano Zakros, og begynne turen der.

Før du når helt ned til sjøen passerer du ruinene av det minoiske palasset Zakros, datert til rundt 1900 f.Kr. Dette er åpent for publikum fra klokken 08.00 til 20.00 om sommeren. Her kan du gå igjennom det som var rom, korridorer og gårdsplasser i minoenes fjerde største palass.

Stien gjennom Kato Zakros-ravinen er siste del av det europeiske stisystemet E4 som starter i Portugal, krysser landene langs Middelhavet og ender Kato Zakros på Kreta.

I Kato Zakros kan du bade i den klare sjøen, og kjøpe noe forfriskende på en av tavernaene, før du tar buss tilbake til Ano Zakros hvis du har bil der, eller til Sitia på nordsiden av øya.